Ting Tar Tid

Her kan man si det har vært skikkelig stille, gitt... Det er nesten så man kan høre ekkoet!! Tenkte hovedsaklig bare å poste en aldri så liten melding om at det blir blogging om huset, bare ikke akkkkkkurat for øyeblikket.

Det jobbes for harde livet for å komme inn i nytt hus. Og det tar bare alt man har av krefter og tid. Anstrengelsene er store, men man klarer jo likevel å glede seg over de minste ting. Som f.eks. at verdens kjedeligste stoler fra attenhundre-og-pil-og-bue, er blitt lyseblå og lekre. De står bare og venter på katalogen fra Laura Ashley som med stor sannsynlighet inneholder det nye stoffet de skal ha på seg.

Gleden er også stor over tapeten som er kommet opp. Selv om noen med lange føtter eller var det store sleivspark - klarte å lage hakk i den før den engang var tørr! (Her snakker man nesten-hjerteinfarkt-faktor!) Men det er ingenting man ikke kan fikse for tiden, så hændy som man er blitt... Tapeten ble hel og fin igjen. Hurra.

Alle små gleder er viktige å ta med seg. Nydelige peoner i en vase hjelper definitivt på humøret. Koblet sammen med et par nye interiør-blader kan det bli riktig så koselig, når man likevel må sitte i ro litt.

Så; bare for orienteringen...-det blir mer blogging, men først litt utpå høsten, antagelig. Og når man da setter i gang igjen blir det sannsynligvis helt ny layout på bloggen, også.

Bygger man nytt, så bygger man nytt.

Furtesøndag

Det er smalhans for tiden! Søndager blir stusselige dager uten frysere der man kan dukke nedi, og fiske opp det man har lyst å meske seg med på en søndag der man kanskje har litt ekstra tid å lage god mat.

 

Som en del sikkert har fått med seg er vi uten fryser for tiden. Den tok kvelden, og all maten måtte flytte ut. På permanent basis. Litt urettmessig fikk Kjæresten min skylda for den misæren, men vi har etterhvert oppdaget at det kanskje ikke var hele fortellingen. Det er jo ikke like morsomt å fortelle om sviktende strømtilførsel fra ledningsnettet, så fortellingen om en luring som drar ut feil kontakt får stå enn så lenge. 
Selv om det er feil fortelling.

I kraftlandet Norge er det nemlig ikke automatikk i at man får strømmen jevnt fordelt! Den kommer ofte i rykk og napp, og det er sikkert lurt å lære seg å jobbe med strømkrevende ting i sykluser. Ulempen er jo at mat generelt tåler veldig dårlig å være frossen, tint, frossent, tint, frossent og tint igjen i  løpet av en måneds tid... Man skal vel ha relativt god mage for å komme seg gjennom innholdet i fryser'n hvis man insisterer på at maten har klart seg fint gjennom strømvekslingen.

Men uansett hvordan man snur og vender på saken er man jo like fri for søndagsmiddager. Jeg savner fryser'n min!!! Det ble helt uutholdelig da planleggingen av søndagsmiddag startet av gammel vane, for så å oppdage at det bare ble med drømmen... *sukk*

Forøvrig har jeg Kjæresten min egentlig mistenkt for at det med fryser'n var planlagt! Som alle mannlige kjærester er heller ikke han i stand til å være enig i at "nå så du tjukk ut" når man står der og VET at man har to gram for mye på kroppen. De fleste menn sier "neida, kjære", mens de smugtitter på alle de pene, slanke damene i alle fine blader. Jadda!

Derfor trur jeg at egentlig så dro han kanskje litt ut stikkontakten likevel!?? Det var ikke Statnetts strømkabler som hadde hikke! Det var Kjæresten min som mente at jeg trengte en slankekur!! Så han bare bar ut all maten i fryser'n, lissom!?? Men planen hans har jo feila helt og fullstendig, for uten mat å lage skikkelig søndagsmiddag av så går jo turen rett i skapet der alt potetgull, cheeze doodles, godterier og kaker ligger strødd!

Jeg er da slett ikke småtrassig fordi blodsukkeret mitt er på minus og sånn...-neiiiida! Tenker det at i dag blir søndagsmiddagen Sørlandschips og Pepsi Max.

Rene slankekuren!

Hurra for deg som fyller...

Det har vært bursdag i heimen. Scriptina har fylt år igjen, og siden det ubønnhørlig må skje hvert år får man heller gjøre det beste ut av det. For å si det enkelt; bursdager er ikke en udelt favoritt her i gården. Men det er alltid godt med kake, så aldri så gæle at d ikke er godt for noe!

kaken på bildet er laget av Sissel Storvik

Og det er jo heller ikke kakene som er problemet her i gården; Scriptina sliter i grunn mest med språklige vansker. Trodde jo selvfølgelig at vanlig norsk dugde lenge, men av en eller annen grunn blir bursdagsønsker som dette:

på mystisk vis omtransformert i kjærestens hode til dette:

Det er neppe noen grunn til å undre seg over at neste års bursdagsønske, som var dette;

igjen, på mystisk vis - i kjærestens hode hadde blitt til en utgave av denne sorten:

Etter hvert har man jo vært i lag noen år, og da neste år opprant var fortsatt ønsket noe i denne duren;

Og vips!!!; så hadde jeg en sånn;

Nå har man jo i framskrittets navn etterhvert havnet på Facebook. Der kan man gi uttrykk for litt av hvert, blant annet hva man ønsker seg til bursdag. Og man kan tilogmed legge ut bilder av hva man gjerne hadde ønsket seg... Det er jo en absolutt fordel siden det ikke alltid har vært så enkelt å få dannet seg et bilde av hvordan en bursdagsgave skal se ut, sånn bare av en enkel beskrivelse gitt muntlig. Så jeg har jo lagt ut bilde av denne, med diskrete hint om at bursdager og sånne ting;

Den kalles en Shootsac, og er en fotografs våte drøm når det gjelder å få opp bevegeligheten for en som må ha med seg flere objektiver. Man slipper nemlig å dra med seg heeeeele fotobaggen, som er både svær og polstret (naturlig nok siden den skal frakte dyrt fotoustyr). Denne sexy, lille saken kan man bare slenge på hofta, og så har man ting tilgjengelig under fotojobben *sikle, sikle*

I tillegg får man ymse flotte mønsterflæpps'er til å ha på omslaget til denne. Kan man få et mer tydelig bursdagsønskehint???

Og ja, det kan man tydeligvis, for da vi stakk innom butikken her om dagen ble bursdagspakkeplanene til kjæresten min avslørt. Det kom nemlig en elektronikkmann bortover og sa "du, den der støvsuger'n du har bestilt"....-og så hørte jeg ikke resten av samtalen, for de fikk det så travelt med å forsvinne mellom hylleradene. Men jeg vet jo nå, at pakken min i år ser sånn ut;

Det er kanskje helt unødvendig å fortelle at kjæresten min er Den Store Helten på jobb blant de andre mannfolka! De har fortsatt ikke forstått hvordan han får til å gi meg praktisk verktøy og husholdningsartikler til bursdager, jul og nyttår...-og overlever hvert år!

Sannheten er i grunnen enkel; (og man skal jo være sannferdig) 
- jeg har ønsket meg praktiske ting også, hvert år...-men det skal jeg slutte med, for av en eller annen grunn er det bare de praktiske ønskene som går gjennom silen i oversettelsesprogrammet i hodet på kjæresten min.

Til neste år skal jeg ønske meg en sånn!

Ai løv høsten

Det er ikke lenger så frustrerende tider. Selv om det er blitt skikkelig høst. Været er ufattelig bra, men det er likevel blitt såpass kaldt at det ikke lenger går an å fortrenge at man snart trenger ullsokker og tjukt undertøy for å overleve... I dag var det bare å kapitulere og fyre i ovnen. Og mens huset sakte men sikkert tar form på drømmetomta, kan man kose seg innadørs med te foran vedovnen.

Og selv om de deilige tekoppene mine aaaaldri ser stor ut på bilder (fatter da ikke hva som foregår), så er de altså schwære! Det går glatt minst tre vanlige kopper med te oppi dem. Da kan man sitte lenge foran vedovnen før man må lette på ræva og hente mer te. En annen koselig ting med høsten er jo at telys og andre lys endelig vises!

Midt på sommer'n er det liksom ikke samme dreisen på å tenne lys og sånn, for det er jo konstant lyst utenfor vinduene...
Og når man først er i gang med å tenne telys på høsten, så klarer man selvfølgelig ikke å la være å se at julepynten fra forrige jul fortsatt henger oppe. Jaddda...

Hvem sa at det nødvendigvis så ut som julepynt? Det er strengt tatt bare en engel som henger der over brudesløret, og med rette sommerlyset på er det ingen som tenker jul i det hele tatt! Neida!!

Og mens man smugtenker juletanker, og gleder seg over at mer og mer av nyhuset blir synlig, så rusler nå hverdagen avgårde. Det er da en ganske åkei hverdag når man er kommet seg over de mest frustrerende delene. I det minste til neste frustrasjon dukker opp.


Men sånn er det vel å bygge hus.

Mandager er ålreite dager?

Det er frustrerende tider... 

De fleste kjenner nok til følelsen av at det meste går framover, mens man egentlig ikke helt klarer å glede seg over det? Fordi det er så mange ting som bare går bakover? Eller at man kjenner seg svinheldig fordi det føles som om alt i det minste sto på stedet hvil?

Den siste uken har vært et salig kaos, og det skal da være helt naturstridig å glede seg til neste mandag????!! Helt krise, altså! 
Mandager er jo slett ikke noe å glede seg til? Men når de siste tiders mandager regnes over, så er det jaggu  mange mandager man har gledet seg til likevel?

For hvem gleder seg ikke til mandag når det er den dagen snekkerne skal komme og starte med sine hammer og sag-teknikker? Særlig når man har tre år fulle av mandager der det ikke skjedde en skjit? Da er "neste mandag" lissom litt åkei.
Og når hele helga bare går bort i stress og jobb og hit og dit uten mål og mening, da er det ikke så verst med en mandag i det fjerne, så man kan begynne på ny uke og ferden mot ny helg. Egentlig?

Det er nok noe i Alf Prøysens ord om at "du ska få en dag i mårra", selv om man antagelig ikke kjenner seg særlig lysten på nye dager med samme kaoset som dagen før. 
Det er jo da mandagene er praktiske. 
For etter en helg der man kanskje kan trykke litt på pause-knappen - sånn billedlig talt - så er jo mandagene en mulighet til å gyve på og ta litt styring. Så blir alt forhåpentligvis så meeeeget bedre. Var det ikke den godeste Willoch som sa det, da? At "nå går alt så meget bedre"? Lurer på om han sa det på en mandag eller tirsdag?

Så mens Scriptina venter på en ny  mandag, og litt bedre framdriftsfølelse, hjelper det antagelig litt på humøret og se utsikten gjennom det som skal bli verandadørene i huset.

Det er jo ikke så verst trøst, kan man si.

Duppedingsmysterier

Scriptina er duppedingsfrelst. Bare så det er avklart med èn gang. Derfor er det som regel bare en mindre irritasjon som oppstår når pc-skjermen ser ut som en strekkode fra Rema 1000. Det som derimot skjer er en øyeblikkelig stopp i alle andre aktiviteter, for å så å gå over i mer eller mindre manisk aktivitet for å kvitte seg med irritasjonsmomentet.

Derfor hjelper det egentlig lite at landskapet som flyter forbi utenfor bilvinduet ser idyllisk ut, all den tid det er noe merkelig som foregår med lydanlegget i bilen man kjører.

For i tillegg til å like duppedingser liker Scriptina også god lyd på musikk. Spesielt når man kjører bil, kanskje. Derfor var det duket for litt detektivarbeid da "anlegget" i leiebilen her om dagen oppførte seg som en del av en X-Files episode. Grunnen til anførselstegnene rundt ordet "anlegg" er fordi "anlegget" i denne bilen hørtes mest ut som Olga Marie i en plastikkbøtte, men kjører man bil så skal det som et minimum være LITT lyd!

foto: Gamle trehus

Det hjalp ikke å tenke på vakre hager og stakittgjerder, og planlegge hva man skal gjøre om man vinner i Lotto, når lyden kom og gikk helt av seg selv omtrent. Fryktelig irriterende. Etter en stund virket det som om lyden økte når farten økte, og for dem som nå sitter og mener å vite at musikken dermed var på maks hele veien, tar feil stakkars. For en som kjører som en prest og aldri er over fartsgrensen, ble det ikke så veldig høy lyd, men man skvetter jo litt til når det plutselig går fra behagelig stakittgjerdebakgrunns-musikk til at Eminem står og brøler trusler inn i ørene dine.

Det hjalp ikke engang å tenke på den lekre vesken man ønsker seg fra Cath Kidston. Eminem ble bare argere og argere i lag med Olga Marie inni stereo'en i dashbordet. Etter hvert gikk også teorien om koblingen mellom gasspedal og volum i oppløsning. Lyden økte eller sank uansett om man tråkket på gassen eller bremsen. Og for dem som sitter og mumler om at bremsen ikke akkurat er utslitt i mine biler, så tar dere feil. Igjen. Her kjører man med høyrefoten på gassen og venstrefoten på bremsen. Samtidig!

Etter som årene har gått har Scriptina lært èn ting; det er ikke alt man finner ut av, og heller ikke alt man trenger bruke energi på. Så i stedet for å demontere bilen for å finne ut hva som feilte musikkspiller'n, ble det heller en stor glede å komme seg hjem etter en lang tur. Og kose seg under et godt pledd, med noe godt i de store blå koppene. Koppene som egentlig ble kjøpt inn for å brukes i nyhuset.

Det er ikke alt man klarer å la være, heller!

Ekstremsport

Det er aldri for seint å starte en ekstremsport, har Scriptina fått fortalt. Her i gården har samtlige beboere blitt berørt av oppstarten av denne sporten. Den gjør seg nemlig utslag i at standardutstyr for å legge seg om kvelden er blitt neseklype, øreplugger og styrthjelm.
Vi har fått voffs.

Det med øreplugger og neseklype er ingen spøk engang! Ørepluggene er så man kan få ørens fred om natten. Det snorkes så man kan tro det er minst ei brakke full av arbeidsfolk borti hjørnet av soverommet. Matfar bedyrer dyrt og hellig at bihuleoperasjonen har funka så bra at det er ikke han! Scriptina skal tildels, og uten for mye tvil gi ham medhold der.

Men neseklypene er et must! At en så liten skrott skal være i stand til å utsondre slike mengder med odører er intet mindre enn u-b-e-g-r-i-p-e-l-i-g. Og hadde det nå enda vært odører som kan tolereres, fordi man til en viss grad har stiftet tidligere bekjentskap, så man kan anta at det er naturlige stoffer som avsondres? Men neida.

Her kan man sannsynligvis tjene stoooore penger på å finne en måte å samle det opp på. Et par runder med denne liflige duften på kontoret til herrene som for tiden forhandler om fred i Midtøsten ville løst saken på null komma svisj! Trikset ville bare vært å holde dørene låst såpass lenge at de virkelig hadde fått inhalert et par kraftige tak.

Og selv om disse skapningene har en usedvanlig utviklet evne til å se uskyldige ut er vi etterhvert blitt ganske overbevist om at de har en plan! En utspekulert og velkalkulert plan. Som f.eks. når de ikke får smake på matfars hamburger med anretning. Det er så man kan se de små grå oppi den pelskledde skallen snurre rundt; "neivel, hvis han ikke vil gi meg den saftige hamburger'n så bare smyger jeg ut en liten en så han mister appetitten". Simsalabim, saken løst.

Jordsmonn duger også som mat! En periode var vi alvorlig spent på om han skulle klare å grave opp igjen dreneringen som var lagt rundt grunnmuren på nyhuset. Det var store høl over det hele. Og jorda forsvant rett inn i glefset. Og kom ut igjen bak. I sprayform! Det var trivelige tider kan man si. Så reint har ikke hus og omgivelser vært siden vi flyttet inn og huset var rundvasket fra kjeller til loft. Klokka sju hver morra var det full kroppsvask ute i det fri, med tilhørende spyling av bur og pels. På voffsen altså. Og vi som ikke skulle ha en sånn "pyntehund", som måtte pudres, fiffes og shaines hver dag. Jo takk...

Og nei, bildet over er ikke av Eilert som har sluppet en liten èn, det er første salva som går av i tomta i juni i år :)

For dem som nå har fulgt litt med siden toppen av denne siden, er det kanskje noen som fortsatt savner en forklaring på hvorfor styrthjelm er en del av nattdrakten?

Vel, hjelmen er hovedsaklig for Scriptina. Siden Eilerts bur står på matfars side om natten, er det også der første reaksjonen kommer når nattsmyger'ne slippes løs av en hund med heller slapp sovemuskulær kontroll. En reaksjon som arter seg i "åhh hærremingud og fader" etterfulgt av ekstremt kjapp og panikkslagen vending mot høyre. Noe som resulterer i at panna til Scriptina ser ut som en herværende fylksevei i vårløsninga. Humpetihumpetihumpete...

God natt og sov godt.